Kors og riksvåpen tilbake på politibilene

Bergensavisen rapporterer at både korset og riksvåpenet kommer tilbake på de norske politibilene. Disse symboler ble nemlig fjernet fra politibilene for over et år siden, da uniformeringen ble endret.

Mange i Norge har reagert over dette. Nå skal symbolene tilbake på politibilene. En av de som kjempet for å få tilbake symbolene er Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg. Dette er veldig bra. Riksvåpenet og korset er symboler som siden gammel tid symboliserer Norge. Å fjerne disse symboler, var i beste fall tullete. Takk Gud for at symbolene kommer tilbake!

Stå for kirkens lære

Vårt Land forteller at ”[o]rganisasjonen Åpen folkekirke ble stiftet onsdag. Målsettingen er å få på plass en vigselsliturgi for likekjønnede par innenfor rammen av Den norske kirke”. Det hadde jo vært fint om jeg kunne ønske denne organisasjon lykke til, men det kan jeg ikke.

Nylig sa Den norske kirke nei til likekjønnede ekteskap, og det takker jeg for. Det er nemlig i tråd med kirkens lære. I den hellige skrift står: ”Veit de ikkje at dei som gjer urett, ikkje skal arva Guds rike? Far ikkje vilt! Korkje horkarar, avgudsdyrkarar, ekteskapsbrytarar, eller menn som ligg med menn eller lèt seg bruka til dette, korkje tjuvar, pengekjære, drikkarar, spottarar eller ransmenn skal arva Guds rike. Somme av dykk var ein gong slike. Men de har late dykk vaska, de er helga, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi namn og ved vår Guds Ande” (1. Kor 6:9-11).

Både Gamle og Nye Testamentet er krystallklare på dette området: Bibelen fordømmer utlevd homofili. Jeg skjønner at organisasjonen Åpen folkekirke ikke liker dette, men slik er det faktisk. Kirkens oppdrag er å vinne sjeler for Jesus, og for kirkens lære. Kirkens lære er Jesu ord og Bibelen. Alle synder kan tilgis, unntatt å spotte Hellig ånd, men det er forskjell mellom å be om tilgivelse for synd, og å forsvare synd. Jeg er en synder, og jeg trenger Jesus.

I ”Nytt fra Normisjon” 2014:3, for juni/juli, skriver Sam Tore Bamle i lederen at ”Et uslåelig argument skal visstnok være at ”ærlig talt, vi lever jo i 2014!” Ja, og hva så? Er det noe ved 2014 i seg selv som skulle være tungtveiende nok til å endre gamle sannheter? Selvsagt ikke! Argumentet bygger på en fremskrittsoptimisme som tenker at alt nytt er bedre enn det man tidligere har holdt seg til. I teknologisk forstand er det nok en viss progresjon i oppbygging av kunnskap, men det er ikke gitt at det er en tilsvarende stigning i menneskets etiske og religiøse orienteringsevne. 2014-argumentet kan ikke betraktes som annet enn konformitetspress og ren hersketeknikk”.

Kirkens oppdrag er ikke å gjøre seg populær. Kirkens oppdrag er å vinne sjelene. Neste år er det kirkevalg her i Norge. Da bør konservative kristne notere seg hvilke kandidater som er tro mot Bibelens lære.

Svensk venstreside og ytringsfrihet

Jeg skriver mye om Sverige. Mere enn jeg skulle ønske. Men det er ikke så rart: det skjer så mye i Sverige, som jeg ikke liker. I tillegg viser Sverige hvilken vei vi ikke bør gå.

Som dere vet så er det snart EU-parlamentsvalg, i alle EU-land, også i Sverige. Et av de partier som er med i valget er Sverigedemokraterna. Dette parti har i mange år blitt behandlet som spedalske i den svenske debatten. Man må nemlig ikke stille spørsmålstegn ved Sveriges asylpolitikk, eller ved flerkulturalismen. Det går ikke an i det svenske demokraturet. Jeg er glad at jeg kan kommentere dette fra Norge.

I det siste har flere postbud i Sverige nektet å dele ut valgmateriale fra Sverigedemokraterna. De mener at Sverigedemokraterna er et rasistisk parti, og derfor tar de seg retten å nekte å dele ut dette materiale. Postbudet må få lov til å mene hva han eller hun vil. Men et postbuds oppgave er å dele ut posten, uansett hva som er i posten. Postbud som ikke deler ut posten, bør få seg en annen jobb. Men disse postbud kan ikke sparkes fordi de nekter å dele ut denne post, det har fagforeningen ordnet. Jeg trodde i min enfold at arbeidsnekt er grunn til oppsielse, men tydeligvis ikke i Sverige. Vår gale bror i øst strikes again. Til å begynne med sa svenske Postens kommunikasjonssjef at ”Vi kan inte värdera de försändelser som kommer, det är inte vår uppgift”. Det hadde han helt rett i, og det forbauset meg mye at en så høyt oppsatt svenske viste at han hadde ryggrad. Det varte dog ikke særlig lenge. Nå har svenske Posten ombestemt seg, og kommer ikke lenger å dele ut valgmateriale hvis det bare er fra et parti, og det morsomme i historien, som alle som vet noe om Sverige vet, er at de øvrige partiene nekter å la sitt materiale bli delt ut samtidig som det fra Sverigedemokraterna. Demokrati, noen? Det ser dårlig ut med dette i Sverige.

På tale om demokrati og ytringsfrihet. Sverigedemokraterna hadde valgmøte på Stora torget i Karlstad nylig. Dette møte ble forstyrret av motdemonstranter som buet, og en av de kastet også egg. En kvinne ble mishandlet av motdemonstranter, foran sin syv år gamle sønn, som disse koselige svenske venstrefolka kalte ”horunge” (NB, jeg er ironisk når jeg kaller de koselige). En mann trosset dog motdemonstrantene, gjennom å stille seg blant de med et skilt med teksten ”Heja Jimmie”. Sverige trenger flere slike, tøffe menn og kvinner. Spesielt siden det virker som Vänsterpartiets ungdomsparti Ung Vänster organiserer denne slags motstand mot Sverigedemokraternas valgmøter. Ytringsfrihet er ikke for alle i sosialistenes verden.

Jeg tenkte avslutte med en litt morsom dansk historie. I Danmark ødela jo aktivister fra ytre venstreside første mai-feiringen i København forrige året. Selv om jeg ikke sympatiserer med danske Socialdemokraterne, så er det ikke til å stikke under en stol, at de da ble rammet av liknende metoder, som svensk venstreside har brukt imot Sverigedemokraterna. En av disse danske ”fløjteaktivistene” fikk nylig smake sin egen medisin i dansk TV. Da var det åpenbart ikke så ”sjovt” lenger. Eller, som det står i den hellige skrift: ”Det eit menneske sår, skal det òg hausta” (Gal 6:7).

 

Dan Park og demokraturet Sverige

1965 skrev den svenske forfatteren Vilhelm Moberg følgende: ”I en demokratur (notera ordet noggrant) råder allmänna och fria val, åsiktsfrihet råder formellt men politiken och massmedian domineras av ett etablissemang som anser att bara vissa meningsyttringar skall släppas fram. Konsekvensen blir att medborgarna lever i en föreställning att de förmedlas en objektiv och allsidig bild av verkligheten. Åsiktsförtrycket är väl dolt, den fria debatten stryps.”

I gårsdagens Jyllands-Posten skriver Mikael Jalving om den svenske gatekunstneren Dan Park, i artikkelen ”Lille mand i stort land”. Der skriver Jalving blant annet: ”Dan Park gør i sine spontane happenings tykt grin med den svenske fromhed, når det gælder emner som indvandring, islam og etnicitet. Han er satirisk, plat, grov, ja, nogle ville sige usmagelig, ubekvem eller afvigende. […]

For sit seneste stunt er Dan Park således blevet idømt fire måneders ubetinget fængselsstraf og 20.000 kr. i erstatning til to navngivne personer for ”hetz mod folkegruppe”. Det er svensk og betyder racisme.”

Dan Park er et eksempel på hvor langt den politiske korrektheten – demokraturet – har gået i Sverige. Jalving spør også hvor grensen for toleransen for ytringer bør gå, og svarer på dette, gjennom å si seg enig med Ivar Arpi, redaktør ved det svenske borgerlige samfunnsmagasinet Axess. Arpi, og Jalving, mener at grensene for ytringsfriheten går ved agitasjon for vold, og ikke ved det usmakelige, ubekvemme eller det avvikende.

Jeg er enig. Gi Dan Park en ny rettssak, og frifinn ham fra alle anklager.

Til slutt må jeg bare nevne at dette er ikke et isolert svensk fenomen, men Sverige har gået lengst i den politiske korrektheten, og politisk motiverte dommer mot dissidenter. Jalving påpeker at den svenske dommen henviser til EU-domstoler, og EU-regler imot å si eller skrive ting som kan oppfattes som rasistiske/krenkende. Det høres jo bra ut – og veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner.

Söta bror? Gale bror!

Kommunepolitikeren Thomas Martinsson, som tilhører Miljöpartiet, har skrevet i Göteborgs-Posten om hvorfor han mener at representanter fra Sverigedemokraterna ikke skal få besøke skoler i forbindelse med EU-parlaments- og riksdagsvalgene i Sverige i år. Martinsson mener, i korthet, at siden det fins sverigedemokrater som ikke respekterer de menneskelige rettighetene, og trekker frem religionsfriheten (noen sverigedemokrater i Göteborg har tydeligvis sagt noe fælt sant om islam), så skal ikke de få besøke skolene i Göteborg. Man må nemlig støtte alt som står i FN sin deklarasjon om de menneskelige rettighetene for å få lov til å besøke skolene. Vel, nå kaster Martinsson stein i glasshus. Hvordan er det med Vänsterpartiet, og deres relasjon til Sveriges voldsvenstre? Ut fra gårsdagens Uppdrag granskning på SVT forefaller det som at voldsromantikken har støtte også i Vänsterpartiets ungdomsparti Ung Vänster. Er det å støtte menneskerettighetene? Hvordan var det når Miljöpartiets språkrør Åsa Romson ville forby anonym blogging?

Sverigedemokraterna blir jo selvfølgelig kalt rasister i Sverige. Vi får se på fakta i saken: Sverige har Vestens mest liberale asylpolitikk. Kriminaliteten i Sverige har eksplodert. Sverige har fått etniske opptøyer. Sverige, som ennå i min barndom var et relativt idyllisk land, har forandret seg, og det har forandret seg raskt. De etablerte partierne i Sverige, og mainstream-media, lukker øynene for dette, og later som at alt er fint, eller vil heller snakke om noe annet. Hvis noen hoster om at alt ikke er så fint lenger, så er han rasist. Derfor blir Sverigedemokraterna kalt rasister. De er det eneste partiet i Sveriges riksdag som ikke helt og fullt støtter en flerkulturalistisk ideologi. Noen har sagt at Sveriges tradisjonelle borgerlige partier er liberalistiske, ikke konservative, og at det forklarer hvorfor Sverige er så annerledes. Liberalismen er jo, akkurat som sosialismen, en radikal ideologi, som vil skape Utopia. For eksempel kan nevnes, at Sveriges nåværende EU-minister, Birgitta Ohlsson, som tilhører Venstres søsterparti Folkpartiet, i 2001 skrev artikkelen ”Avskaffa Sverige!”. I denne artikkel mener Ohlsson at vi må lage en verdensføderasjon.

Norsk venstreside lar seg ofte inspirere av Sverige. Heldigvis har vi ikke like voldelige venstreaktivister her i Norge, i hvert fall ikke enda. Den som vil lære seg noe om Sverige anbefales å lese den danske journalisten Mikael Jalvings bok ”Absolut Sverige”. I boka siterer Jalving blandt annet den svenske forfatteren Göran Hägg, som har skrevet boka Gud i Sverige. Hägg mener at ”Motsatt hva man gjerne vil tro, har den religiøse fanatismen vært usedvanling sterk i vårt kolde klima” (Göran Hägg, sitert i Absolut Sverige, s 108, min oversettelse fra dansk). Det har Hägg helt rett i. I dagens Sverige er det ikke den evangelisk-lutherske lære som det offentlige Sverige propagerer for, det er den politiske korrekthet og flerkulturalismen. De har åpenbart ikke vurdert hvordan det pleier å gå for flerkulturelle land. Jugoslavia, noen? Ukraina, noen? Libanon, noen?

Her i Norge liker vi jo å kalle mitt tidligere hjemmeland Sverige for ”Söta bror”. Jeg må dessverre si at Sverige er ikke vår ”Söta bror”, Sverige er vår gale bror.

Freedom is slavery

”Kommunismen, sa pappa, er et samfunn der det ikke er klasser og dermed ingen penger eller krig. Butikkene er varemagasiner, man går bare inn og tar det man trenger og legger igjen noe andre kan ha bruk for. Et par sko mot et teppe, en sykkel mot en vaskemaskin. Alle mennesker bor om hverandre – svarte, hvite, jøder, finner, russere, folk fra Skåne, amerikanere – det fins ingen nasjonaliteter lenger, bare mennesker. Ingen er fattig eller rik, alle har det like bra. Alle snakker samme språk, alle hjelper hverandre. Under kommunismen konkurrer man ikke, man samarbeider og deler likt. Man produserer bare det mest nødvendige og ikke meningsløse ting som ødelegger miljøet. Ingen må ha en slitsom og tung jobb hele livet, alle bytter på. Den som er syk, trenger ikke arbeide. Bydelene er små kollektiv der man er sammen – i bakgården er det dekket langbord med mat som alle hjelper til med å lage. Alle er velkomne, ingen blir holdt utenfor. Under kommunismen trenger ingen å føle seg alene.” (Åsa Linderborg, Meg eier ingen, s 86f (forlaget Versals pocketutgave, oversatt av Nina Aspen, ISBN 978-82-8188-065-8.))

Jeg kom å tenke på denne forklaring av den kommunistiske utopin, en utopi som jeg en gang trodde på, når jeg leste dette intervju med Jorun Gulbrandsen i Minerva. Gulbrandsen sitter i Rødts programkomite og hun er tidligere leder i AKP. I dette intervju slår hun blant annet fast at penger skal avskaffes, og hun forklarer også at hun ikke tror at hennes utopi lar seg gjennomføre med parlamentariske metoder. Det har hun for så vitt rett i: den konsekvente kommunismen lar seg ikke stemme frem, til det må sterkere virkemidler. Revolusjon er det som trengs. Det sier hun ikke spesielt mye om. Derimot så forklarer hun at siden det ikke skal være penger, så skal folk yte etter evne, og få etter behov. En kjent marxistisk tes, som høres god ut i all sin enkelhet, men aldri har latt seg gjennomføre. Den som lurer på hvordan et tidlig forsøk gikk, anbefales å lese Apostlenes gjerninger i Den hellige skrift. Forsøkene å gjennomføre dette system har i stedet skapt diktatur og massemord. Gulbrandsen forklarer selvfølgelig at hun vil avskaffe staten, siden hun mener at den er et verktøy i kapitalens tjeneste. I stedet for å jobbe for lønn, skal man tenke dugnad. Karl Marx var ærligere: han mente at det kanskje ble nødvendig å innføre tvangsarbeid. For å gjennomføre den kommunistiske friheten, trenger vi først tvang. Freedom is slavery, som George Orwell sa.

Jeg kom også å tenke på en annen tekst, som minner meg litt om Linderborgs og Gulbrandsens resonnementer, men med en helt avgjørende forskjell, nemlig følgende: ”Eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den fyrste himmel og den fyrste jord hadde kvorve bort, og havet var ikkje meir. Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, budd som ei brur som er pynta for sin brudgom. Frå kongsstolen høyrde eg ei høg røyst som sa: ”Sjå, Guds bustad er hjå menneksa. Han skal bu hjå dei, og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hjå dei. Han skal turka kvar tåre frå augo deira, og døden skal ikkje vera meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pinsle. For det som før var, er borte.” (Johannes’ openberring 21:1-4)

Den avgjørende forskjellen er denne: kommunistene forestiller seg at mennesket skal lage det perfekte samfunnet. Det har vi mennesker hittil ikke klart. I Den hellige skrift er det Gud som lager en perfekt verden.

Det globale galehuset

Dagbladet og britiske the Independent meddeler at Norge kritiseres for manglende menneskerettigheter. Denne kritikk kommer fra blandt annet Saudi-Arabia, Iran og Russland (sic!). Dagbladet skriver at ”Den iranske representanten ba Norge gjøre mer for å hindre diskriminering og hatefulle ytringer av religiøse minoriteter, spesielt muslimer. Representanten for Saudi-Arabia gikk lenger og ba Norge kriminalisere kritikk av religioner og profeter”.

Utenriksminister Børge Brende sier ”Det er et paradoks at land som ikke forholder seg til grunnleggende menneskerettigheter, har innflytelse i rådet. Men sånn er det i FN”. Hvis noen husker karikaturstriden for noen år siden, så svarte Danmarks daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen følgende, når han ble oppfordret å be om unnskyldning for at Jyllands-Posten publisert karikaturene: ”In Denmark we do not apologize for having freedom of speech”. Det er akkurat slik det skal være! Vi som husker, husker også hvordan Norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ba om unnskyldning for at norske aviser trykt bildene. Det var ikke et stolt øyeblikk for vårt land.

Man kan jo prøve å være kristen i Saudi-Arabia. Det er vistnok ikke spesielt hyggelig, noe man kan lese om her. Men å forfølge kristne er vel i orden, hvis man spør det saudiske regimet.

 

Å følge sin samvittighet

Gjennom Margit Urtegårds blogg Politikken fandt jeg en artikkel i svenske Dagen om jordmoren Ellinor Grimmark, som ikke får ansettelse i Sverige, siden hun følger sin samvittighet og sin kristne tro, og nekter å delta i aborter. Nå jobber hun i Norge, her har nemlig en jordmor rett til samvittighetsfrihet. I artikkelen, som består av et intervju med Grimmark, sier hun blandt annet at ”Eftersom de har samvetsfrihet i Norge så var det inga konstigheter. Det märks när man pratar med dem.” Når hun forklarte hvorfor hun ikke har noen arbeidserfaring, spurte de norske arbeidsgiverne når hun kan komme. I Sverige har Kristdemokraterna valgt å ligge lavt i det her spørsmålet, og nå blir de utfordret av Sverigedemokraterna i spørsmålet. Sverigedemokraterna vil at Sverige skal innføre lov om samvittighetsfrihet. Om dette sier Grimmark: ”Jag tycker att det är märkligt, för jag tycker att det är Kristdemokraterna som ska stå för det här.” Der er jeg helt enig med Grimmark.

Alt er dog ikke fryd og gammen her i Norge heller. Når regjeringen Solberg foreslo å innføre rett for fastleger å reservere seg imot å henvise til abortklinikker, ble det en massiv storm fra venstresiden imot regjeringen. Nå virker det som om regjeringen har gitt opp. Vårt Land skriver at helse- og omsorgsminister Bent Høie sender et nytt abortforslag på høring, etter at han har vraket ordningen med reservasjonsrett for fastleger.

Det er trist.

Maoismen lever i Rødt

NTB meddeler at ”[h]alvparten av programkomiteen i Rødt har gått inn for et utkast der revolusjonene i Kina og Sovjet trekkes fram som positive, og der man åpner for å bruke vold under revolusjon i Norge”. Aftenposten skriver om det her.

Landsstyrets i Rødt programutkast skal vistnok være mere nøkternt. At halve programkomiteen, deriblandt Rødts tidligere leder Turid Thomassen, går inn for et alternativt utkast viser at maoisme og sovjetkommunisme enda lever i Rødt. Jeg får takke Gud for at partiet ikke kom inn på Stortinget forrige høsten.

Et av mitt livs store mistak var da jeg ble sosialist, og etterhvert meldte meg inn i Rødt. Jeg prøvde selv å definere meg som marxist, og jeg var en av de som tok avstand fra regimer av sovjetisk modell. Jeg forestilte meg en utopi, styrt gjennom direktedemokrati, og uten noen form for kapitalisme, der profitten var avskaffet. At dette er en utopi i ordets virkelige mening, det vil si ”landet som ikke er”, og heller ikke kan skapes av mennesker, nektet jeg å se.

Jeg er ikke lenger marxist, og tror ikke på menneskeskapte utopier. Vi mennesker kan prøve å gjøre samfunnet litt bedre, vi kan prøve å bevare det som er godt, og å avskaffe det som er dårlig. Dette bør gjøres i en slik takt, at folket er med på forandringene, og ikke blir overkjørt. De fleste av 1900-tallets store reformer i vår del av verden må nok kunne betraktes som alt for radikale, og alt for kjapt innførte. Mennesker kjenner seg ikke lenger igjen i samfunnet, og vi lengter tilbake til en tid der tradisjonelle normer og verdier fremdeles gjaldt.

Ekstreme regimer som Sovjetunionen, Maos Kina, og liknende, har mange millioner liv på sin samvittighet. Glem aldri det. Det virker som om mange i Rødt har gjort nettopp det. Jeg har ikke lov til å glemme. Min farfar forsvarte sitt fedreland, Finland, med våpen i hånd under annen verdenskrig. Vi får være glade at Rødt i Norge er et relativt ubetydelig parti.

Oppdatering: Her kan man lese det alternative utkastet. Jeg merket meg blandt annet følgende ”godbit”: ”En revolusjon er en brå og ganske ukontrollert overgang fra ei tilstand til ei annen. Å skli og falle på glattisen er en enkel revolusjon. Du kan ha ønske om å ha full kontroll på både prosess og resultat, men virkeligheta er ikke slik. Derfor kan vi heller ikke programfeste nå
hvordan den store omveltinga skal gå for seg, omveltinga når kapitalismen sendes på skraphaugen.
Vi ønsker oss at det skjer fredfullt og uten for mye kaos. Men folk bør forberede seg på at det kan gå annerledes.” Ergo: deler av partiet Rødt går inn for, hvis nødvendig (ut fra deres syn), væpnet revolusjon. Tydeligvis har de tenkt seg å bruke de pasifistiske rødterne som nyttige idioter, i tråd med Lenins lære. Dere er herved advart.

Svensk voldsvenstre angriper konservativ studenterforening

Gjennom to av mine facebookvenner har jeg fått vite at den konservative studenterforeningen Heimdal i Uppsala har blitt angrepet tre ganger i løpet av de siste to ukene. Ifølge en av mine facebookvenner gikk det seneste angrepet til slik: maskerte mennesker har prøvet å sparke inn dører og vinduer til Heimdals lokaler. Dette er meldt til SÄPO, Sveriges Kripos. Det er valg i Sverige i år – to valg faktisk, siden det er valg til EU-parlamentet denne vår, og valg til Riksdagen (parlamentet) i høst.

Hvem går til attakk mot en konservativ studenterforening? Jeg har vanskelig for å forestille meg noen annen enn svensk voldsvenstre. Noen innvender kanskje at det er ekstremhøyresiden (inntil videre lar jeg diskusjonen om hvorvidt nasjonalsosialister er venstre eller høyre ligge) som står for den største delen av politiske terroren i Skandinavia. Kanskje. I Sverige har de dog en meget aktiv voldsvenstre også. Arbeidsformidlere har blitt truet, de har gått til attakk imot politiske motstandere i Mälardalen, ikke bare så kalte ekstremhøyre, uten også liberalister. Og nå, attakkene i Uppsala mot en konservativ forening. Noe av dette rapporteres i mediene, men mye blir underrapportert. Den som vil vite mere, kan f. eks. google AFA+våld. Eller RF+våld.

Hvorfor går man til attakk mot Heimdal? Heimdal er ikke del av noe politisk parti, og har medlemmer som sympatiserer med, og er aktive i, flere forskjellige partier i Sverige. Handler dette om å skremme borgerlige og konservative personer innfor valgene i Sverige i år? Jeg vet ikke, men hva skal grunnen ellers være? Vi kan også huske at mange i Sverige mener at ”självförsvar är alltid antifacism”. På hvilken måte skulle det ha vært selvforsvar å angripe Heimdal?

Vold som politisk metode må aldri godtas. I en demokrati må ytringsfrihet være en hjørnestein. I Sverige er dog det offentlige samtal veldig trangt, selv sammenlignet med Norge, for ikke å snakke om Danmark og Finland. Om Sverige er en demokrati, eller en demokratur, kan man spørre seg. Jeg håper at det svenske politi finner ut hvem som har gjort dette, og at de straffes for dette.

Leseforslag: Mikael Jalving, Absolut Sverige.

Oppdatering: Upsala Nya Tidning skriver om det her.