”Kommunismen, sa pappa, er et samfunn der det ikke er klasser og dermed ingen penger eller krig. Butikkene er varemagasiner, man går bare inn og tar det man trenger og legger igjen noe andre kan ha bruk for. Et par sko mot et teppe, en sykkel mot en vaskemaskin. Alle mennesker bor om hverandre – svarte, hvite, jøder, finner, russere, folk fra Skåne, amerikanere – det fins ingen nasjonaliteter lenger, bare mennesker. Ingen er fattig eller rik, alle har det like bra. Alle snakker samme språk, alle hjelper hverandre. Under kommunismen konkurrer man ikke, man samarbeider og deler likt. Man produserer bare det mest nødvendige og ikke meningsløse ting som ødelegger miljøet. Ingen må ha en slitsom og tung jobb hele livet, alle bytter på. Den som er syk, trenger ikke arbeide. Bydelene er små kollektiv der man er sammen – i bakgården er det dekket langbord med mat som alle hjelper til med å lage. Alle er velkomne, ingen blir holdt utenfor. Under kommunismen trenger ingen å føle seg alene.” (Åsa Linderborg, Meg eier ingen, s 86f (forlaget Versals pocketutgave, oversatt av Nina Aspen, ISBN 978-82-8188-065-8.))

Jeg kom å tenke på denne forklaring av den kommunistiske utopin, en utopi som jeg en gang trodde på, når jeg leste dette intervju med Jorun Gulbrandsen i Minerva. Gulbrandsen sitter i Rødts programkomite og hun er tidligere leder i AKP. I dette intervju slår hun blant annet fast at penger skal avskaffes, og hun forklarer også at hun ikke tror at hennes utopi lar seg gjennomføre med parlamentariske metoder. Det har hun for så vitt rett i: den konsekvente kommunismen lar seg ikke stemme frem, til det må sterkere virkemidler. Revolusjon er det som trengs. Det sier hun ikke spesielt mye om. Derimot så forklarer hun at siden det ikke skal være penger, så skal folk yte etter evne, og få etter behov. En kjent marxistisk tes, som høres god ut i all sin enkelhet, men aldri har latt seg gjennomføre. Den som lurer på hvordan et tidlig forsøk gikk, anbefales å lese Apostlenes gjerninger i Den hellige skrift. Forsøkene å gjennomføre dette system har i stedet skapt diktatur og massemord. Gulbrandsen forklarer selvfølgelig at hun vil avskaffe staten, siden hun mener at den er et verktøy i kapitalens tjeneste. I stedet for å jobbe for lønn, skal man tenke dugnad. Karl Marx var ærligere: han mente at det kanskje ble nødvendig å innføre tvangsarbeid. For å gjennomføre den kommunistiske friheten, trenger vi først tvang. Freedom is slavery, som George Orwell sa.

Jeg kom også å tenke på en annen tekst, som minner meg litt om Linderborgs og Gulbrandsens resonnementer, men med en helt avgjørende forskjell, nemlig følgende: ”Eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den fyrste himmel og den fyrste jord hadde kvorve bort, og havet var ikkje meir. Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, budd som ei brur som er pynta for sin brudgom. Frå kongsstolen høyrde eg ei høg røyst som sa: ”Sjå, Guds bustad er hjå menneksa. Han skal bu hjå dei, og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hjå dei. Han skal turka kvar tåre frå augo deira, og døden skal ikkje vera meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pinsle. For det som før var, er borte.” (Johannes’ openberring 21:1-4)

Den avgjørende forskjellen er denne: kommunistene forestiller seg at mennesket skal lage det perfekte samfunnet. Det har vi mennesker hittil ikke klart. I Den hellige skrift er det Gud som lager en perfekt verden.

Annonser