Stå for kirkens lære

Vårt Land forteller at ”[o]rganisasjonen Åpen folkekirke ble stiftet onsdag. Målsettingen er å få på plass en vigselsliturgi for likekjønnede par innenfor rammen av Den norske kirke”. Det hadde jo vært fint om jeg kunne ønske denne organisasjon lykke til, men det kan jeg ikke.

Nylig sa Den norske kirke nei til likekjønnede ekteskap, og det takker jeg for. Det er nemlig i tråd med kirkens lære. I den hellige skrift står: ”Veit de ikkje at dei som gjer urett, ikkje skal arva Guds rike? Far ikkje vilt! Korkje horkarar, avgudsdyrkarar, ekteskapsbrytarar, eller menn som ligg med menn eller lèt seg bruka til dette, korkje tjuvar, pengekjære, drikkarar, spottarar eller ransmenn skal arva Guds rike. Somme av dykk var ein gong slike. Men de har late dykk vaska, de er helga, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi namn og ved vår Guds Ande” (1. Kor 6:9-11).

Både Gamle og Nye Testamentet er krystallklare på dette området: Bibelen fordømmer utlevd homofili. Jeg skjønner at organisasjonen Åpen folkekirke ikke liker dette, men slik er det faktisk. Kirkens oppdrag er å vinne sjeler for Jesus, og for kirkens lære. Kirkens lære er Jesu ord og Bibelen. Alle synder kan tilgis, unntatt å spotte Hellig ånd, men det er forskjell mellom å be om tilgivelse for synd, og å forsvare synd. Jeg er en synder, og jeg trenger Jesus.

I ”Nytt fra Normisjon” 2014:3, for juni/juli, skriver Sam Tore Bamle i lederen at ”Et uslåelig argument skal visstnok være at ”ærlig talt, vi lever jo i 2014!” Ja, og hva så? Er det noe ved 2014 i seg selv som skulle være tungtveiende nok til å endre gamle sannheter? Selvsagt ikke! Argumentet bygger på en fremskrittsoptimisme som tenker at alt nytt er bedre enn det man tidligere har holdt seg til. I teknologisk forstand er det nok en viss progresjon i oppbygging av kunnskap, men det er ikke gitt at det er en tilsvarende stigning i menneskets etiske og religiøse orienteringsevne. 2014-argumentet kan ikke betraktes som annet enn konformitetspress og ren hersketeknikk”.

Kirkens oppdrag er ikke å gjøre seg populær. Kirkens oppdrag er å vinne sjelene. Neste år er det kirkevalg her i Norge. Da bør konservative kristne notere seg hvilke kandidater som er tro mot Bibelens lære.

Svensk venstreside og ytringsfrihet

Jeg skriver mye om Sverige. Mere enn jeg skulle ønske. Men det er ikke så rart: det skjer så mye i Sverige, som jeg ikke liker. I tillegg viser Sverige hvilken vei vi ikke bør gå.

Som dere vet så er det snart EU-parlamentsvalg, i alle EU-land, også i Sverige. Et av de partier som er med i valget er Sverigedemokraterna. Dette parti har i mange år blitt behandlet som spedalske i den svenske debatten. Man må nemlig ikke stille spørsmålstegn ved Sveriges asylpolitikk, eller ved flerkulturalismen. Det går ikke an i det svenske demokraturet. Jeg er glad at jeg kan kommentere dette fra Norge.

I det siste har flere postbud i Sverige nektet å dele ut valgmateriale fra Sverigedemokraterna. De mener at Sverigedemokraterna er et rasistisk parti, og derfor tar de seg retten å nekte å dele ut dette materiale. Postbudet må få lov til å mene hva han eller hun vil. Men et postbuds oppgave er å dele ut posten, uansett hva som er i posten. Postbud som ikke deler ut posten, bør få seg en annen jobb. Men disse postbud kan ikke sparkes fordi de nekter å dele ut denne post, det har fagforeningen ordnet. Jeg trodde i min enfold at arbeidsnekt er grunn til oppsielse, men tydeligvis ikke i Sverige. Vår gale bror i øst strikes again. Til å begynne med sa svenske Postens kommunikasjonssjef at ”Vi kan inte värdera de försändelser som kommer, det är inte vår uppgift”. Det hadde han helt rett i, og det forbauset meg mye at en så høyt oppsatt svenske viste at han hadde ryggrad. Det varte dog ikke særlig lenge. Nå har svenske Posten ombestemt seg, og kommer ikke lenger å dele ut valgmateriale hvis det bare er fra et parti, og det morsomme i historien, som alle som vet noe om Sverige vet, er at de øvrige partiene nekter å la sitt materiale bli delt ut samtidig som det fra Sverigedemokraterna. Demokrati, noen? Det ser dårlig ut med dette i Sverige.

På tale om demokrati og ytringsfrihet. Sverigedemokraterna hadde valgmøte på Stora torget i Karlstad nylig. Dette møte ble forstyrret av motdemonstranter som buet, og en av de kastet også egg. En kvinne ble mishandlet av motdemonstranter, foran sin syv år gamle sønn, som disse koselige svenske venstrefolka kalte ”horunge” (NB, jeg er ironisk når jeg kaller de koselige). En mann trosset dog motdemonstrantene, gjennom å stille seg blant de med et skilt med teksten ”Heja Jimmie”. Sverige trenger flere slike, tøffe menn og kvinner. Spesielt siden det virker som Vänsterpartiets ungdomsparti Ung Vänster organiserer denne slags motstand mot Sverigedemokraternas valgmøter. Ytringsfrihet er ikke for alle i sosialistenes verden.

Jeg tenkte avslutte med en litt morsom dansk historie. I Danmark ødela jo aktivister fra ytre venstreside første mai-feiringen i København forrige året. Selv om jeg ikke sympatiserer med danske Socialdemokraterne, så er det ikke til å stikke under en stol, at de da ble rammet av liknende metoder, som svensk venstreside har brukt imot Sverigedemokraterna. En av disse danske ”fløjteaktivistene” fikk nylig smake sin egen medisin i dansk TV. Da var det åpenbart ikke så ”sjovt” lenger. Eller, som det står i den hellige skrift: ”Det eit menneske sår, skal det òg hausta” (Gal 6:7).

 

Freedom is slavery

”Kommunismen, sa pappa, er et samfunn der det ikke er klasser og dermed ingen penger eller krig. Butikkene er varemagasiner, man går bare inn og tar det man trenger og legger igjen noe andre kan ha bruk for. Et par sko mot et teppe, en sykkel mot en vaskemaskin. Alle mennesker bor om hverandre – svarte, hvite, jøder, finner, russere, folk fra Skåne, amerikanere – det fins ingen nasjonaliteter lenger, bare mennesker. Ingen er fattig eller rik, alle har det like bra. Alle snakker samme språk, alle hjelper hverandre. Under kommunismen konkurrer man ikke, man samarbeider og deler likt. Man produserer bare det mest nødvendige og ikke meningsløse ting som ødelegger miljøet. Ingen må ha en slitsom og tung jobb hele livet, alle bytter på. Den som er syk, trenger ikke arbeide. Bydelene er små kollektiv der man er sammen – i bakgården er det dekket langbord med mat som alle hjelper til med å lage. Alle er velkomne, ingen blir holdt utenfor. Under kommunismen trenger ingen å føle seg alene.” (Åsa Linderborg, Meg eier ingen, s 86f (forlaget Versals pocketutgave, oversatt av Nina Aspen, ISBN 978-82-8188-065-8.))

Jeg kom å tenke på denne forklaring av den kommunistiske utopin, en utopi som jeg en gang trodde på, når jeg leste dette intervju med Jorun Gulbrandsen i Minerva. Gulbrandsen sitter i Rødts programkomite og hun er tidligere leder i AKP. I dette intervju slår hun blant annet fast at penger skal avskaffes, og hun forklarer også at hun ikke tror at hennes utopi lar seg gjennomføre med parlamentariske metoder. Det har hun for så vitt rett i: den konsekvente kommunismen lar seg ikke stemme frem, til det må sterkere virkemidler. Revolusjon er det som trengs. Det sier hun ikke spesielt mye om. Derimot så forklarer hun at siden det ikke skal være penger, så skal folk yte etter evne, og få etter behov. En kjent marxistisk tes, som høres god ut i all sin enkelhet, men aldri har latt seg gjennomføre. Den som lurer på hvordan et tidlig forsøk gikk, anbefales å lese Apostlenes gjerninger i Den hellige skrift. Forsøkene å gjennomføre dette system har i stedet skapt diktatur og massemord. Gulbrandsen forklarer selvfølgelig at hun vil avskaffe staten, siden hun mener at den er et verktøy i kapitalens tjeneste. I stedet for å jobbe for lønn, skal man tenke dugnad. Karl Marx var ærligere: han mente at det kanskje ble nødvendig å innføre tvangsarbeid. For å gjennomføre den kommunistiske friheten, trenger vi først tvang. Freedom is slavery, som George Orwell sa.

Jeg kom også å tenke på en annen tekst, som minner meg litt om Linderborgs og Gulbrandsens resonnementer, men med en helt avgjørende forskjell, nemlig følgende: ”Eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den fyrste himmel og den fyrste jord hadde kvorve bort, og havet var ikkje meir. Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, budd som ei brur som er pynta for sin brudgom. Frå kongsstolen høyrde eg ei høg røyst som sa: ”Sjå, Guds bustad er hjå menneksa. Han skal bu hjå dei, og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hjå dei. Han skal turka kvar tåre frå augo deira, og døden skal ikkje vera meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pinsle. For det som før var, er borte.” (Johannes’ openberring 21:1-4)

Den avgjørende forskjellen er denne: kommunistene forestiller seg at mennesket skal lage det perfekte samfunnet. Det har vi mennesker hittil ikke klart. I Den hellige skrift er det Gud som lager en perfekt verden.