Svensk venstreside og ytringsfrihet

Jeg skriver mye om Sverige. Mere enn jeg skulle ønske. Men det er ikke så rart: det skjer så mye i Sverige, som jeg ikke liker. I tillegg viser Sverige hvilken vei vi ikke bør gå.

Som dere vet så er det snart EU-parlamentsvalg, i alle EU-land, også i Sverige. Et av de partier som er med i valget er Sverigedemokraterna. Dette parti har i mange år blitt behandlet som spedalske i den svenske debatten. Man må nemlig ikke stille spørsmålstegn ved Sveriges asylpolitikk, eller ved flerkulturalismen. Det går ikke an i det svenske demokraturet. Jeg er glad at jeg kan kommentere dette fra Norge.

I det siste har flere postbud i Sverige nektet å dele ut valgmateriale fra Sverigedemokraterna. De mener at Sverigedemokraterna er et rasistisk parti, og derfor tar de seg retten å nekte å dele ut dette materiale. Postbudet må få lov til å mene hva han eller hun vil. Men et postbuds oppgave er å dele ut posten, uansett hva som er i posten. Postbud som ikke deler ut posten, bør få seg en annen jobb. Men disse postbud kan ikke sparkes fordi de nekter å dele ut denne post, det har fagforeningen ordnet. Jeg trodde i min enfold at arbeidsnekt er grunn til oppsielse, men tydeligvis ikke i Sverige. Vår gale bror i øst strikes again. Til å begynne med sa svenske Postens kommunikasjonssjef at ”Vi kan inte värdera de försändelser som kommer, det är inte vår uppgift”. Det hadde han helt rett i, og det forbauset meg mye at en så høyt oppsatt svenske viste at han hadde ryggrad. Det varte dog ikke særlig lenge. Nå har svenske Posten ombestemt seg, og kommer ikke lenger å dele ut valgmateriale hvis det bare er fra et parti, og det morsomme i historien, som alle som vet noe om Sverige vet, er at de øvrige partiene nekter å la sitt materiale bli delt ut samtidig som det fra Sverigedemokraterna. Demokrati, noen? Det ser dårlig ut med dette i Sverige.

På tale om demokrati og ytringsfrihet. Sverigedemokraterna hadde valgmøte på Stora torget i Karlstad nylig. Dette møte ble forstyrret av motdemonstranter som buet, og en av de kastet også egg. En kvinne ble mishandlet av motdemonstranter, foran sin syv år gamle sønn, som disse koselige svenske venstrefolka kalte ”horunge” (NB, jeg er ironisk når jeg kaller de koselige). En mann trosset dog motdemonstrantene, gjennom å stille seg blant de med et skilt med teksten ”Heja Jimmie”. Sverige trenger flere slike, tøffe menn og kvinner. Spesielt siden det virker som Vänsterpartiets ungdomsparti Ung Vänster organiserer denne slags motstand mot Sverigedemokraternas valgmøter. Ytringsfrihet er ikke for alle i sosialistenes verden.

Jeg tenkte avslutte med en litt morsom dansk historie. I Danmark ødela jo aktivister fra ytre venstreside første mai-feiringen i København forrige året. Selv om jeg ikke sympatiserer med danske Socialdemokraterne, så er det ikke til å stikke under en stol, at de da ble rammet av liknende metoder, som svensk venstreside har brukt imot Sverigedemokraterna. En av disse danske ”fløjteaktivistene” fikk nylig smake sin egen medisin i dansk TV. Da var det åpenbart ikke så ”sjovt” lenger. Eller, som det står i den hellige skrift: ”Det eit menneske sår, skal det òg hausta” (Gal 6:7).

 

Annonser

Söta bror? Gale bror!

Kommunepolitikeren Thomas Martinsson, som tilhører Miljöpartiet, har skrevet i Göteborgs-Posten om hvorfor han mener at representanter fra Sverigedemokraterna ikke skal få besøke skoler i forbindelse med EU-parlaments- og riksdagsvalgene i Sverige i år. Martinsson mener, i korthet, at siden det fins sverigedemokrater som ikke respekterer de menneskelige rettighetene, og trekker frem religionsfriheten (noen sverigedemokrater i Göteborg har tydeligvis sagt noe fælt sant om islam), så skal ikke de få besøke skolene i Göteborg. Man må nemlig støtte alt som står i FN sin deklarasjon om de menneskelige rettighetene for å få lov til å besøke skolene. Vel, nå kaster Martinsson stein i glasshus. Hvordan er det med Vänsterpartiet, og deres relasjon til Sveriges voldsvenstre? Ut fra gårsdagens Uppdrag granskning på SVT forefaller det som at voldsromantikken har støtte også i Vänsterpartiets ungdomsparti Ung Vänster. Er det å støtte menneskerettighetene? Hvordan var det når Miljöpartiets språkrør Åsa Romson ville forby anonym blogging?

Sverigedemokraterna blir jo selvfølgelig kalt rasister i Sverige. Vi får se på fakta i saken: Sverige har Vestens mest liberale asylpolitikk. Kriminaliteten i Sverige har eksplodert. Sverige har fått etniske opptøyer. Sverige, som ennå i min barndom var et relativt idyllisk land, har forandret seg, og det har forandret seg raskt. De etablerte partierne i Sverige, og mainstream-media, lukker øynene for dette, og later som at alt er fint, eller vil heller snakke om noe annet. Hvis noen hoster om at alt ikke er så fint lenger, så er han rasist. Derfor blir Sverigedemokraterna kalt rasister. De er det eneste partiet i Sveriges riksdag som ikke helt og fullt støtter en flerkulturalistisk ideologi. Noen har sagt at Sveriges tradisjonelle borgerlige partier er liberalistiske, ikke konservative, og at det forklarer hvorfor Sverige er så annerledes. Liberalismen er jo, akkurat som sosialismen, en radikal ideologi, som vil skape Utopia. For eksempel kan nevnes, at Sveriges nåværende EU-minister, Birgitta Ohlsson, som tilhører Venstres søsterparti Folkpartiet, i 2001 skrev artikkelen ”Avskaffa Sverige!”. I denne artikkel mener Ohlsson at vi må lage en verdensføderasjon.

Norsk venstreside lar seg ofte inspirere av Sverige. Heldigvis har vi ikke like voldelige venstreaktivister her i Norge, i hvert fall ikke enda. Den som vil lære seg noe om Sverige anbefales å lese den danske journalisten Mikael Jalvings bok ”Absolut Sverige”. I boka siterer Jalving blandt annet den svenske forfatteren Göran Hägg, som har skrevet boka Gud i Sverige. Hägg mener at ”Motsatt hva man gjerne vil tro, har den religiøse fanatismen vært usedvanling sterk i vårt kolde klima” (Göran Hägg, sitert i Absolut Sverige, s 108, min oversettelse fra dansk). Det har Hägg helt rett i. I dagens Sverige er det ikke den evangelisk-lutherske lære som det offentlige Sverige propagerer for, det er den politiske korrekthet og flerkulturalismen. De har åpenbart ikke vurdert hvordan det pleier å gå for flerkulturelle land. Jugoslavia, noen? Ukraina, noen? Libanon, noen?

Her i Norge liker vi jo å kalle mitt tidligere hjemmeland Sverige for ”Söta bror”. Jeg må dessverre si at Sverige er ikke vår ”Söta bror”, Sverige er vår gale bror.

Maoismen lever i Rødt

NTB meddeler at ”[h]alvparten av programkomiteen i Rødt har gått inn for et utkast der revolusjonene i Kina og Sovjet trekkes fram som positive, og der man åpner for å bruke vold under revolusjon i Norge”. Aftenposten skriver om det her.

Landsstyrets i Rødt programutkast skal vistnok være mere nøkternt. At halve programkomiteen, deriblandt Rødts tidligere leder Turid Thomassen, går inn for et alternativt utkast viser at maoisme og sovjetkommunisme enda lever i Rødt. Jeg får takke Gud for at partiet ikke kom inn på Stortinget forrige høsten.

Et av mitt livs store mistak var da jeg ble sosialist, og etterhvert meldte meg inn i Rødt. Jeg prøvde selv å definere meg som marxist, og jeg var en av de som tok avstand fra regimer av sovjetisk modell. Jeg forestilte meg en utopi, styrt gjennom direktedemokrati, og uten noen form for kapitalisme, der profitten var avskaffet. At dette er en utopi i ordets virkelige mening, det vil si ”landet som ikke er”, og heller ikke kan skapes av mennesker, nektet jeg å se.

Jeg er ikke lenger marxist, og tror ikke på menneskeskapte utopier. Vi mennesker kan prøve å gjøre samfunnet litt bedre, vi kan prøve å bevare det som er godt, og å avskaffe det som er dårlig. Dette bør gjøres i en slik takt, at folket er med på forandringene, og ikke blir overkjørt. De fleste av 1900-tallets store reformer i vår del av verden må nok kunne betraktes som alt for radikale, og alt for kjapt innførte. Mennesker kjenner seg ikke lenger igjen i samfunnet, og vi lengter tilbake til en tid der tradisjonelle normer og verdier fremdeles gjaldt.

Ekstreme regimer som Sovjetunionen, Maos Kina, og liknende, har mange millioner liv på sin samvittighet. Glem aldri det. Det virker som om mange i Rødt har gjort nettopp det. Jeg har ikke lov til å glemme. Min farfar forsvarte sitt fedreland, Finland, med våpen i hånd under annen verdenskrig. Vi får være glade at Rødt i Norge er et relativt ubetydelig parti.

Oppdatering: Her kan man lese det alternative utkastet. Jeg merket meg blandt annet følgende ”godbit”: ”En revolusjon er en brå og ganske ukontrollert overgang fra ei tilstand til ei annen. Å skli og falle på glattisen er en enkel revolusjon. Du kan ha ønske om å ha full kontroll på både prosess og resultat, men virkeligheta er ikke slik. Derfor kan vi heller ikke programfeste nå
hvordan den store omveltinga skal gå for seg, omveltinga når kapitalismen sendes på skraphaugen.
Vi ønsker oss at det skjer fredfullt og uten for mye kaos. Men folk bør forberede seg på at det kan gå annerledes.” Ergo: deler av partiet Rødt går inn for, hvis nødvendig (ut fra deres syn), væpnet revolusjon. Tydeligvis har de tenkt seg å bruke de pasifistiske rødterne som nyttige idioter, i tråd med Lenins lære. Dere er herved advart.